Morgengryen
er i ferd med å viskes bort av kjærlige og varme solstråler som beføler min
hud. Det er behagelig, fredelig. Jeg smiler. Det gjør solen også. Vi er alene. Ikke
en maur kan ses. Jeg føler meg i øyeblikket som i en perfekt symbiose i en enda
mer perfekt verden. Alt jeg kjenner er glede. Gleden er sovende, men er i ferd med å
virkelig våkne til liv. Det føles som beroligende ut.
Lukten
rundt meg er også beroligende og med lette berøringer berører den neseborene
mine. Det kiler litt, men merkelig nok gir det meg lyst til å trekke pusten
dypt, og ikke hemningsløst uten kontroll. Helt brutalt dukker det et annet element
opp som river meg ut av den rolige transen. «Shooosh, shooosh», er det noen som visker lett i øret mitt. Og med
enda lettere bevegelser beføler hun de små bergene som befinner seg rundt henne.
For en eleganse.
Jeg
fortsetter å observere henne fra distanse da plutselig en brennende, gulrøde
runding klapper meg på skulderen. I motsetning til det man skulle tro er han
sky for han gjemmer seg fort bak en hvit sky formet som et ansikt. Uttrykkene
til dette ansiktet får skyen til å virke glad. Alt og alle virker så glade i
dag. Til og med de mange musklene som på ubeskrivelig vis er nøysommelig
plassert under mine porer i ansiktet mitt. Jeg føleg meg glad. Livet er så
godt.
Med lette
skritt går jeg mot «henne» . Jeg høre henne tydelig nå. Hun snakker direkte til meg med sin lyseblå
farge og sin salte lukt. Hun er der som en fristende rød djevel med onde intensjoner,
forkledd som en hvit engel med et mildt smil. Med helt klare signaler gir hun
beskjed om at vi to skal forme en. Jeg er usikker. Hun virker helt fantastisk,
men mitt intellektuell minner meg på om at man må være varsom mot fristelser.
Til slutt
klarer jeg ikke mer. Instinktene mine tar overhånd. Jeg lar meg friste av
djevelen, eller er det av engelen? Jeg er usikker, men der og da er det totalt
uvesentlig. Lysten på henne er mye sterkere enn min kontroll. Lyst til å kjenne
hennes lukt, hennes våte friskhet, hennes befølinger. Denne instense lysten
hindrer meg i å høre på fornuften, og som et vilt dyr river jeg av meg fillene
og løper mot henne.
Jeg er nå uten en tråd. Helt naken. Mens jeg går i mot henne legger meg merke til
friksjonene i sanda under føttene mine: «skvosj, skvasj, skvosj, skvasj.» Jeg
kan føle på meg at bevegelsene mine kommer til å føre meg til en helt
ubeskrivelig opplevelse, og kanskje mot skjebnen. Hun kaller på meg med større
kraft intensjon enn noensinne. Som bare et aspeløv på en fargefull høstdag kan
gjøre skjelver jeg av begeistring. Hennes lukt og farger får meg til å miste
forstanden. Hun ser på meg med et smil. Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å stupe
inn i hennes dype blikk. Hun ser lykkelig ut. Jeg er er det utvilsomt. Jeg er
nå i hennes element. Under hennes absolutte kontroll. Jeg kan føle sanden som
hun kontrolerer bevege seg rundt anklene mine i sirkler. Hennes lukt når nærvesentret
mitt litt etter litt, og hennes bevegelser kiler bena mine. Dette er noe jeg
egentlig ikke liker, men det er greit siden det er henne. Også er hun kald, men
det okay. Det er faktisk deilig.
Jeg er klar.
Hennes søte visking i mitt øre pirrer meg. Jeg hører bare henne nå. Det er bare
oss to. Ingen andre. Ikke en gang ei måke. Hun gjør seg enda mer elegant; større
og penere antrukket i sterke farger. Hun er uimotstålig og kommer mot meg. Den
instinktive spenningen i luften øker. Energien også. Men en ubeskrivelig kraft velter
hun over meg og jeg dasker på ryggen ned i det våte element. Jeg tilhører henne
nå. Hun er den eneste jeg kjenner. Eneste jeg hører. Hun kommer inn i meg fra
alle kanter. Jeg klarer ikke stå oppreist lengre. Hun river meg over ende. Jeg
gir blaffen i at jeg ikke har kontroll, for det er deilig. Så deilig de blå,
kraftfulle bølgene er.