Hi, Life!

Det var en gang en gammel mann, han møtte jeg ikke i en dam, og heller ikke over en dram (forsåvidt heller ikke i Drammen sentrum), men i Tønsberg. Mannen hadde grått hår, men ikke humør, det var heller meget fargefullt og sprudlende. Jeg spurte etterhvert hvor han var fra, og hva han het. Jo, han het «Hi Life!» - jeg lo, og undret på hans egentlige navn. Joda, det var Leif, men han likte å ha det moro, så derfor blei det «Hi Life». Mannen skulle forresten løse verdensproblemer. Sa han :P

Uansett har jeg, (og kanskje også dere :p?) lært noe meget viktig i dag; smil til livet, og det smiler til deg!

Gjemmer jeg meg bort?

Først nektet jeg selvfølgelig tanken. Hvem skulle jeg gjemme meg bort for? Jeg tenkte bare hvem. Hvem da? Nå har jeg innsett at jeg gjemmer meg for meg selv. Jeg er kjemperedd noen av de sidene jeg har opplevd som sårende, problematiske, og ødeleggende før i livet skal ta overhånd for så å såre meg, og andre på nytt.

Kanskje er jeg (hei Ego :) også redd for de forandringene som skjer inni meg, for skal jeg tyde en drøm jeg hadde, så har de første sprekkene i lakken til den harde muren begynt å slå sprekker. Det merker jeg også nå og da, i starten var de gamle sidene ved meg mye sterkere enn de føles nå. Det er nok å bare observere. Det er nok det eneste korrekte å gjøre. Se på det, smil, og le av det :) slik som «min» månestråle hele tiden minner meg på :)