Kan fisk og spinat virkelig værra godt?!

I dag fant jeg ut at jeg hadde lyst på sardiner. Ferske sardiner, vel og merke. Det fant jeg ut etter at Martine sa hun ikke vil ha sardiner på pannekakene, og da huska jeg hvor godt ferske sardiner; grilla, ferske sardiner med persille og hvitløk. Hvitløken og persilla lot jeg ligge i kjøleskapet, for jeg hadde spinat jeg følte jeg måtte bruke.

Spinat er sunt, og det er veldig dumt å kaste mat. Derfor følte jeg at jeg måtte bruke spinaten jeg hadde som allerede var i startfasen av å bli dårlig. Deretter så jeg inn i kjøleskapet og fant ut at et par egg, og en stekt tomat ville bli godt sammen med sardinene og en type fisk jeg ikke veit hva er. Selv om det var en udentifisert fisk smakte den veldig godt. Smaken var ganske mild, og kjøttet fint. God fisk, men sardinene var bedre.

Hvordan forberedte jeg denne maten, er det kanskje noen som lurer på? Det var jo hovedsakelig grunnen til at jeg i det hele tatt starta å skrive denna teksten. Først, siden ris tar mye lenger å koke enn å steike småfisk, egg og spinat, så lot jeg risen putre stille og rolig på flammene. Mens risen kokte skar jeg av hodene på fiskene og reiv ut de små innvollene.

Da innvollene var ute av kjøkkenet, og risen halvkokt, var det fisken sin tur. Den tok ikke lange tida før den var ferdig, kanskje tre minutter tilsammen. For de som ikke veit; fisk er ferdig når den løsner litt fra bein. Etter dette så knakk jeg et par egg, hakke spinaten og blanda i et glass. Spinaten sammen med eggeblandinga var helt perfekt da «omeletten» var akkurat passe nok stekt for meg (jeg liker den litt bløt).

Tilsammen smakte dette meget godt. Fisken var nydelig, spinatblandinga kjempegod, og risen akkurat passe kokt for meg. Sammen med litt salt og pepper over alt detta blei det en sammensatt smakopplevelse som hittil har vært en av de beste opplevelsene mine på Bali så langt når det gjelder følelser smaksløker gir.

Livet er godt for dem som er glad i å... leve!

Det må være dagens enkle (og kanskje sjokkerende?) konklusjon, for etter å ikke ha levd i et par uker kan jeg med hånda på hjertet (ja ja, jeg veit at det er en blærete klisjè) si at livet er herlig når man ikke trenger pugge. Det er faktisk helt fantastisk deilig å leve og kunne gjøre det man føler for; ikke måtte sitte innelåst i et lite område for å lære ting man egentlig ikke har noen som helst interesse av.

Penger er (dessverre) en nødvendighet for å kunne gjøre de fleste ting i denne verdenen. I dag brukte eg til dømes 500 000 rupies for leie av fiskebåt, og sjølv om det ikkje blei noke fisk, var det veldig deilig å vere nære sjøen (Ikkje spør meg om kvifor eg fekk eit anfall av å skifta over til Nynorsk). Det er vanskelig å beskrive hvor deilig og avslappende det er å føle vinden, og føle bølgende som slår i mot skroget på båten

Det er godt at penger ikke er nøkkelen til alt for å kunne leve. Andre mennesker, og levende vesener som man kan ha godt kontakt med og ha interessante samtaler/utveksling av en form for kommunikasjon er gratis. Ofte er det også det beste med livet. Det er hvertfall veldig givende, og fint å ha noen man kan dele tanker, teorier og noen ganger følelser med.

Eksamen over – men ikke “jippi ka e følelse”?

Det er rart. Egentlig ganske snodig. Selv om jeg hadde bestemt meg for at det eneste målet mitt var å få ståkarakter på eksamen, så er jeg ikke fornøyd med et jeg presterte. Utallige timer over mange dager hadde jeg sitti og sliti med forberedelsene til eksamen, for så komme på dagen og ingenting satt spikra, jeg måtte til og med bruke lang tid på å huske fram de enkleste ting, og mange av tingene gjetta jeg bare på.

Jeg har under hele studietiden slitt med å konsentrere meg og få inn store mengder stoff over kort tid. Dette kom spesielt fram i dag. Selv om jeg burde, og trudde jeg kunne øvelsen knebøy på rams for analyse av den hadde jeg gått gjennom ekstra godt; ja, til og med 2 gruppeanalyser i tillegg til å ha lest på notatene ekstra godt i etterkant, men likevel kunne jeg ikke den skikkelig. Uforståelig.

I dag var det i grunn flere ting som var uforståelige, sett i forhold til studier før. Jeg veit ikke hvorfor, men jeg har hatt problemer med å lære stort sett. Det kan være på grunn av at det var så mye på kort tid, men jeg har i grunn vært mye sliten og hatt ugunstige leseforhold her. Kanskje har det noe med det å gjøre? Som sagt er dette uforståelig for meg nå, men jeg vil finne ut av det, for slik vil jeg ikke fortsette.

Jeg har lyst til å kunne lære på en effektiv måte igjen, ellers kommer jeg ikke til å orke så veldig mye mer studier. Undrer forresten på hvorfor en norsklærer jeg hadde ønska virkelig at jeg tok universitetsstudier, for slike studier som anatomien er noe jeg ikke orker.

No news= Good news.

Isn't there this saying that goes something like this; «No news= good news»? I think there is, so since I ain't in a mood for typing a whole lot of text and had an awesome time, I thought this would be a good headline. Therefore, instead of giving you details on how this and that animal looked, and how it was to go to the Hindu temple, I suggest you guys go have a look at the pictures I'm about to upload.

In a few days there probably will be a few more pictures online, because a nice friend I met during this friend (Martine) co-operated along with me for taking pictures, so we're gonna share. Anyways, have fun, and be jealous, nah, I'm kiddin', just think I deserved this trip after hard studying :p

English speakers and readers; sorry.

Alrighty, so there's actually two of my good internet friends that actually care about this little blog of mine, and these people cannot read English. I did say I would write a few posts in English, but unfortunately, it's only been one post so far. So, because these nice people would like to understand what I write, I will try to get my acts together, and use this language, even though it is a bit harder for me to use than my mother tongue.

However, you guys probably won't see many posts from me using English until at least my first major exam is over in aproximately two weeks, because I need to spend most of my focus on studying until then, and using English takes a bit more of my brain than what Norwegian does.

Oh, over to something completely different from English; Indonesian music along with dialgoe I don't understand that's practiced during ceremonies really sucks and is very annoying to have as background noice while trying to study. End of rant, and post.

Pauser

Pauser er noe jeg kanskje hittil har undervurdert da jeg har sett på de som tap av tid. Nå, derimot, ser jeg annerledes på saken. Synspunktet har forandra seg spesielt etter å ha starta et liv med en ganske høyere luftfuktighet og varme enn jeg hadde hjemme i iskalde Norge.

Det er kanskje ikke en ideell pause å sitte og skrive en tekst inne i hybelrommet mitt, siden det er det samme rommet som jeg nettopp leste stoff i, men la gå. Noen ganger er lysten større enn fornuften, og akkurat nå fikk jeg lyst til å skrive ett eller annet skribleri om pauser.

Pauser er som jeg sa noe jeg overså viktigheta av før i tida. Da var det greit nok å bare få frisk luft gjennom oppholdstedet under den tiden man studerte så var det greit nok. Nå har aksjeverdien steget noe på børsen når det gjelder det der med pauser. For alle som kan noe om aksjer veit at å følge med og konsentrere seg er vesentlig. Det samme faktum gjelder også ved studering, og når man merker at tankene konstant flagrer ut av det man leser eller skriver om, ja da er det på tide med en pause.

Det er også noen ganger på tide med å avslutte en pause, det vet man når man starter å kjede seg, eller føle seg rastløs. I disse (for mange særs få tilfellene) bør man vurdere å gå tilbake til det man holdt på med. Helst ikke bare vurdere, men faktisk sette tanken ut i live, i live der og da.

Heldigvis

I dag er kroppen utmatta, særlig den delen som sitter øverst (stort sett kalt hjernen). Det var den også i går, men i dag er den virkelig sliten. Det som har skyld er det er en forkjølelse som har sneket seg inn gjennom jeg veit ikke hvor i kroppen. Denne sykdommen gjør at hals klær, nese blir tett, og trykket i hodet stiger. Alt dette kombinert er et sabla slit. Men det kommer til å gå, siden man ikke har høyere mål enn å stå.

Jeg føler det helt greit når jeg har et såpass lavt mål. Det gjør at man kan senke skuldrene litt mer, ikke være redd for at jeg ikke får lest godt nok i forhold til målet mitt på grunn av svekket konsentrasjon som følge av sykdom. Det er en helt grei følelse må jeg innrømme, og til og med litt god.

Mest har jeg lyst til å bare sove, men det vet jeg at jeg ikke kan. Det blir altfor mye stoff å komme seg gjennom på egne, uerfarne og spinkle bein når det gjelder stoff på nivå av universitetsutdannelse. Det føles vel til og med ut som jeg har benskjørhet i forhold til studier i dette tempoet. Har leker man ikke nei. Dessverre.

Heldigvis trenger jeg ikke være fylt av angst, og ord som «dessverre», «å nei» , kun fordi jeg ikke får med meg stoffet bra nok. Nei, jeg bare gjør etter mitt beste evne selv om jeg er syk eller oppegående, så får det være bra nok. Heldigvis.

Blanda latmannsdrops

Blanda latmannsdrops

I dag er jeg så trøtt og sliten for jeg sov dårlig på grunn av diverse lyder gjennom natta at jeg ikke orker skrive en sammenhengende tekst, derfor denne annerledes stikkordslista.


Dag 3 (Torsdag)
Handletur: Frukt, brød, ikke riskaker. Kokosnøttre.
Sari Sagara: bekjente, nye, bading lokal strand. Deilig vann. Små bølger.
Kl 14: Kuta strand. Misslykka surfeplan, feil bølger. Bading. Deilig vann. Pene bilder. Morsom strandfotball. Litt mye løping. Gluteus Maximum og Minimus ikke glade.
Vei tilbake: Carrefour; batteri, grovt brød, ikke riskaker, fotball, T-skjorte (fin). Hyggelig handletur /m 2 jenter.
Kveld: Gateway Cafè; mat, prat, hyggelig. Kjent /m 2 nye.
Kveld: Sari Sagara; mye hyggelig prat; kjent med 2-3 nye.

Dag 4 (Fredag)
Morgen: Sliten og trøtt. Sov dårlig. Masse dyrelyder; bikkjer, katter.

Strandmiddag (onsdag)

Jeg bestemte meg for at når jeg har kommet til Bali, og kjøkkenet i hybelfellesskapet ikke var satt opp enda, så ville jeg ikke spise Europeisk mat, nei, det skulle bli mat tilberedt på Idonesisk vis. Det var noe jeg absolutt ikke kom til å angre på.

Tilfeldigvis fant jeg et sted å spise på. Jeg spurte om de hadde en rett med fisk å anbefale. Jeg ble anbefalt en type fisk som jeg ikke vet hva heter, men det som var spesielt var at jeg faktisk valgte ut fisken selv. Den var rimelig fersk, og lå i isoporbakker. Deretter ble jeg guida ut til stranda bak restauranten, og fikk en blomst i håret (som jeg valgte å ta ut). Lurer på om dette er et varemerke eller en tradisjon for denne restauranten?

Straks kom det ei hyggelig servitørdame bort til meg og overrakte meg peanutter (som ikke var salte) sammen med en ganske så god grønnsaksuppe bestående av tomater, gulrøtter, broccoli og litt annet. Etter å ha betrakte bølgende som kom inn mot restauranten ei stund, kom de med hovedretten.

Fisken, grønnsakene, fisken med smakstilbehør var hver for seg. Det var ganske så mye mat, og kunne sikkert ha mettet to personer; 500 gram helgrillet fisk. Fisken var i utganspunktet flat og skåret i to, så den tok ganske så mye plass. Smaken var overraskende mild, nesten som litt ferskvannsfisk, og var veldig mager. Med tomatsausen og hvitløken som tilbehør ble det meget godt. Spinaten, som var grønnsaken i retten gjorde det ikke mindre godt. Den var stekt helt perfekt slik at den bevarte en viss hardhet, og friskhet. Nydelig.

Risen hadde den også mer smak enn det man får hjemme. Ikke bare var smaken annerledes, men mengden. Jeg er vanligvis en person som spiser ganske mye, men nå orka jeg rett og slett ikke mer enn halvparten av risen. Halvparten i dette tilfellet vil si 2 hele tallerkener med ris. Noe som også var forskjellig fra hjemme var at det ikke fulgte salt og pepper med. Jeg trodde jeg kom til å savne dette, men det gjorde jeg ikke, for tilbehøret og alt det andre hadde mye smak.

Til slutt fikk jeg til og med en dessert, selv om jeg ikke hadde bestilt det. Den bestod et par biter ananas, og to typer melon, en oransje og en grønn. I tillegg var den en halv lime. Dette var også smakfullt og godt. Limen var veldig fin for å få vekk den noe utpregede hvitløksmaken jeg hadde fått fordi jeg heiv innpå litt mye hvitløk. Alt dette kosta meg rundt 58000 rupier, det vil si 37.50 kroner. Ganske latterlig pris med våre øyne, men det sier noe om lønnsnivået på Bali, og det merkelike politiske synet på økonomi der.

Blå (onsdag)

I dag har fargen «blå» vært sentral. Blått hav. Blå bølger. Blå fugl. Blå shorts. Heldigvis var det ingen blåmandag, men det kunne det heller ikke vært, siden denne dagen er onsdag. Uheldigvis så får ikke dere som leser dette noe visuelt av alt det fantastiske jeg opplevde, for jeg tenkte selvfølgelig ikke på å ta med meg undervannskameraet mitt. I utgangspunktet var det da heller ikke meninga om at noe annet enn en dukkert skulle forekomme, for dagen før hadde jeg snakka med Mariann, samtalen begikk ut på strandtur onsdags morgen.

Sånn omtrent ved 14-tida, onsdag 19 August traska jeg fra Asta Graha til Sari Sagara. På forskjellige steder innenfor området til «Sari Sagara» banka jeg på flater lagd av sannsynligvis tre, metall, og lim. Populært kaldt dører. Men handlinga mi var vel ikke så forbaska populær den, for bak disse treplatene var det ingen. Hvertfall ingen intellektuelle vesener. (Hva veit jeg vel om det kanskje var noen kakelakker der, men det var igrunn ikke av interesse).

Siden jeg ikke orka å sette meg ned for å snakke med 20 årige intellektuelle skapninger, tenkte jeg at selv om det hadde foreligget en muntlig samtale om bading, ville jeg likevel gjøre det beste ut av dagen. Tidligere på dagen hadde det blitt handla inn bananer, vann, og en eller annen Balisk kake som smakte søtt og nøtter. Grei turmat, slik at det kunne bli en grei tur.

Hele turen starta med at jeg såg etter de allerede nevnte menneskene. Etter ei lita stund hadde jeg hverken sett skygger, gjenferder eller kroppsdeler som kunne tilhøre de jeg var på utkikk etter (levende, vel å merke), bestemte jeg meg får å starte en liten joggetur på grunt vann. Ikke på dypt vann nei, da hadde jeg liggi tynt an, eller skal man si «tungt» an? Om sekken jeg kjøpte tidligere på dagen for 45 000 rupier hadde hatt et ego, ville nok det egoet syntes at det hadde blitt altfor tungt, og dømt seg selv til at den hadde blitt altfor tung. Ikke på grunn av diverse skatter (selv om jeg gikk rundt med 200 000), men på grunn av salt og H2O.

Shortsen, populært kortbuksa (eller var det motsatt?) blei etter hvert noe tung. Ikke fordi jeg gikk på snørra i det grunne vannet, men fordi jeg ikke klarte å dy meg. For da jeg etter en drøy halvtime observerte noen fiskere som fiska med håndgarn, kunne jeg ikke dy meg lengre. Jeg måtte ut og se dette underfundige fisket på nærmere hold.

Hva bunnen i området det ble fiska i bestod av, er jeg egentlig litt usikker på. Foruten sand kan det kanskje ha vært koraller med diverse vegetabilske skapninger fra sjøen. Det gjorde uansett ikke godt for tærne mine å komme borti disse tingene (notat: kjøpe vannsandaler). Facinerende og spennende var det likevel å se disse fiskerne på nært hold. Ikke at de drog så mye fisk, men måten de fiska på var veldig annerledes enn det jeg er vandt til. Fiskeren simpelten kasta ut et garn noen meter, lot det flyte litt, og drog inn.

Da jeg hadde glodd på fiskerne i en liten periode, og var lei av å komme borti ubehageligheter på sandbunnen, bestemte jeg meg for å gå videre bortover. Det jeg kom til å beskue videre på turen var noe av den peneste og mest fredfulle plassen jeg hittil har vært på. Det var utholede masser som likna både på stein og skjell samtidig, og bak en større stein i et hjørne var det en liten plass hvor det var fullt av skjell, med helt klart, grunt vann. Genialt for å dyppe føttene i. Enda bedre for å slappe av.

Selv om jeg ikke trodde det gikk an å toppe de opplevelse hittil, så ble de likevel slått ut på tilbakeveien. Utpå en stein, litt uti noe som kan likne fjære satt det nemlig en blå fugl, med rødt nebb. Krystallblå som havet var fjærene dens, og nebbet var av like skarp farge. Sansene denne opplevelsen trigga var ufattelig deilige. Energien, gleden og noe jeg ikke har følt før strømte gjennom hele kroppen min, og fikk meg til å føle at dette var noe av det vakreste jeg hadde opplevd. Jeg var nå helt sikker på at jeg hadde gjort et godt valg da jeg bestemte meg for å dra til et helt ukjent land i en ukjent verdensdel.

De nye opplevelsene i den «nye» verdensdelen stoppa ikke her. På veien ut hadde jeg sett et par fiskere som fiska på stranda. Da hadde jeg vært mest opptatt av uviktige egoistiske tanker som å prøve å få gåturen til å bli trening, men etter opplevelsen jeg fikk med fuglen var jeg full av gode følelser som jeg lot styre. Så da jeg på veien tilbake mot Asta Graha så de samme fiskerne, gikk jeg ut til de for å spørre hva de fiska med. Fisking har alltid vært en aktivitet jeg liker å drive på med, og nysgjerrigheten ledet meg nå ut på spørrerunde.

Ut av «spørrerunden» kom det mer enn jeg noen gang hadde kunne håpe på; avkroking av fisk, bekjentskap, fisketips, skogtips, og tilbud om båttur og grilling. Ikke verst. Heller best. Aqor, en 28 år gammel mann som fiska sammen med faren sin, var mannen jeg fikk oppleve dette sammen med. Han virka veldig livsglad, omtenksom, snill, sosial og oppegående. Definitivt en person jeg følte jeg kunne stole på, og håper jeg kommer til å dra på turer sammen med i framtida.

Mitt første møte med sand og vann på Bali.

Om jeg skulle ha beskrevet det med ett ord, ville det blitt «uvirkelig». Men jeg skal bruke noen flere ord på dette tenkte jeg. Blir nok bare ord denne gangen, for jeg gadd ikke ta med kameraet mitt. Det er uansett et minne som har fotografert seg i hjernemargen min. Nydelig.

Det starta med at jeg og en annen fikk utdelt romnøkkel på et hotell hvor vi egentlig ikke skal være, for «Asta Graha» var ikke klar. Greit nok det, for dette er hotellet hvor flesteparten av studentene bor på. Da jeg kom opp på rommet kom drømmen min om å hoppe i det Indiske bad tilbake. Jeg nølte ikke; fram med sandalene, en badeshorts og ei t-skjorte.

Det var igrunn bare badeshortsen jeg fikk bruk for. Lufta var helt perfek for bading (kanskje 28-29, lett vind), og i vannet var det ikke sort kaldere. Nydelig sandbunn. Sterkt indisk saltvann, både i smak og styrke. (Nå må det sies at jeg er vandt til den noe litt mindre saltede Oslofjorden med bølger som ikke slår inn på samme måten.) Mer om opplevelsen var det vel ikke å si enn at jeg følte meg som om jeg var kommet til paradis.

@ the Airport in Bangkok.

So finally I got the internet at this airport to connect, and hopefully I will be able to post this post as well. In a good hour or so our airplane for Bali will leave, and in the meantime I'm waiting for internet pages to show up, sitting next to future students, while watching anime at the same time. Exciting? Well, not that exciting at the moment, but after the next four hour flight to Bali, I bet it will be quite lovely. There's nothing else to report, other than there's a 7 hour difference from Norway, and it feels quite weird to watch the morning daylight shine through the windows at the aiport.

Bildetest, test av bilder?

Detta her er bare for å sjekke om jeg kan få fram bilder her, slik at jeg kan bruke denna bloggen for å poste om mine kommende reiser. Jeg er egentlig altfor sliten og trøtt til å få fram noe som helst, men jeg våkna opp og tenkte at jeg måtte teste. Lurer på om detta kommer opp?

Thai-massasje, og ømme følelser.

Hei til meg selv. Hvorfor har jeg ikke skrevet på så lenge? Ja, det lurer jeg også på, men nå skriver jeg da igjen. Lurer på hva det blir til i dag. Har ikke så altfor lang tid før jeg må skynde meg til tannlegen for å få tatt ut stinga som blei sydd fast til det følsomme, og ømme tannkjøttet mitt. Skummelt.

En annen litt skummel opplevelse jeg hadde, men faktisk veldig god ting etterpå hadde jeg i går, da jeg fikk Thai massasje. Det er ærlig talt det vondeste jeg har opplevd. Thai massasjen går ut på at man trykk skikkelig hardt på energipunkter rundt omkring, hovedsaklig i mageregionen. Puste med magen er halve poenget, for så slappe helt av når man puster ut, så blir det trykk kjempehardt på energipunktene for å løse opp knuter, løse opp energistrømmer, og få ut negativ energi.

Jeg hadde kjempemye negativ energi som var blitt samla opp over lang tid, så da sier det seg selv, smertene var deretter (jeg holdt på å svime av smerte), men magen, og delvis kroppen, føltes mye lettere ut etterpå. Så Thai massasje er definitivt noe man bør prøve om man sliter med stive muskler, stress, anspenthet og liknende.

Som jeg skrev innledningsvis, har jeg ikke altfor mye med tid, men det en ting må jeg legge til her mot slutten; skal man holde på effektiviteten av Thai massasje, så er det veldig viktig å puste med magen med en gang man får tanker i hodet man vet har annen betytning enn det å leve i "nuet"; leve her og nå. Når man puster godt ut, puster man ut all den negative energien istedet for at den samler seg i kroppen, samtidig er det viktig å prøve å ikke tenke. Det var alt for i dag, men jeg kommer nok til å skrive her litt oftere.

Nynorske reglar

Nynorske reglar har mykje rart i seg. Dei er ikkje alltid like logiske for oss bokmålsnakkande nordmenn bosatt på Austlandet. Dei er rett og slett ganske så rare og frustrerande nokre gonger. Til dømes pronomen. Det heiter; eg har lest den boka, ho var dritbra. Kvifor? Jo, fordi ein pekar på den boka når ein snakkar indirekte om ho, men når vi snakkar, kommenterer direkte om ho, ja da er ho med eit ei døds-kåt, sexy blekke som ligg og vente på å bli opna opp og tatt på.

Verb er ikkje fullt så sexy synast eg. Dei er enten svake med keisame «a» og «e» endingar som ein må gå til fortid for å kunne skilje dei frå kvarandre. Enten er dei er svake, ja direkte sinnsvake, at det ikkje er noko som er tiltrekkande med dei. I motsetning til dei svake verba, finnast dei sterke. Dei er så sterke at eg får lyst til å halde meg langt vekk i frå dei og deira rå kraft. Krafta er så stor at i mange tilfelle må det brukast magi for kunne stå i mot; rein, pur magi i frå nynorskordboka.

Forutan magien i frå kjekke hjelpemiddel, kan ein til dømes bruke eigen magi; dialektane. I mange tilfelle er dialektar snakka på same måte som det skrivast på nynorsk. Det er verdt å merke seg at dette spesielt gjeld dei i frå Vestfold. Folk derifrå seier: å skrive, skriver, skreiv, har skrivi. Ein annan ting som også ein bør notere seg, er at dømet eg akkurat kom med, er skrivi i klammeform. Klammeform er ein form som gir ekstra val, som er fint for folk med dialekt som passar. Men for dei som ikkje har det, kan ho til tider gi ekstra bry. Likevel gjer forma det i dei fleste tilfelle det lettare for dei elevane som sit å skriver så blekket eller tastane flyr.

Elevar har ofte problem med å halde seg til rett tid. Det eit gjeldande fakta både for kvardagen, og skriving. Tid er vanskeleg. Tida kan ikkje tas på, (ho er ikkje abstrakt), men er likevel gull verdt. Ting som er gull verdt er viktig, det er noko alle vaksne menneske eg håper forstår. Om dei ikkje gjer det så kan dei kome til å få problem. Både når det gjeld å skrive i riktig tid; ein kan til dømes ikkje blande fortid og nåtid inn i same setning, ellers blir det berre feil. Det blir også alt anna enn riktig å stadig kome for seint til timen, for det går utover medelevar og lærar. I jobbsamanheng er det enda meir seriøst å kome for seint. Det er rett og slett lite profesjonelt, og blir i lengda ikkje akseptert av arbeidsgjevaren.

Sjølv om eg stort sett er flink med tid, slit eg nokre gonger med å finne ut om substantivet er ho eller hankjønn. Det er ikkje like enkelt som med kattungar. På dei er det berre å sjå etter korleis to høl er plassert i forhold til kvarandre. Ganske enkel prosedyre. Mykje enklare enn å sjå forskjell på kva som er ho og han-kjønn føler eg. Da må ein nemleg tenkje kva substantivet er i bestemt form eintal. «Påstand», påstår eg, etter å ha lært meir, at i bestemt form eintal er «påstanden (ein påstand)». «Gjentaking», er i bestemt form eintal «gjentakinga (ei gjentaking)».

Med fare for å gjenta meg sjølv, er det nok best at eg stoppar å skrive om emnet her. Kanskje er det også best at eg lar vere å skrive meir om nynorsk reglar i det heile tatt. Det blir i lengde ofte litt keisamt med for mykje av noko. Eg håper uansett dykk har lært noko av teksten min. Noko som kan kome til nytte ein eller annen gong, sjølv om det kanskje heller er tvilsamt, for nynorsk er heldigvis på vei ut av skulen. Det synast eg er bra, sia nynorsk ikkje brukast meir enn i nyhetar og skulen.

Humor, Repekt og Ydmykhet

Respekt, og ydmykhet for andre ting og personer er en av de mest grunnleggende prinsipper som burde følges av alle. Likevel glemmes ofte disse prinsippene av altfor mange, inkludert meg. Derfor vil jeg i dagens tekst ta opp temaet.

Det er veldig enkelt å glemme å være ydmyk om man er litt «kjapp i kjeften», særlig om man ikke kjenner den det gjelder godt. Før man vet ordet av det har man gått over andre sin grense, en grense som vil være vanskelig å forstå om man ikke kjenner den man tuller med.

Missforståelser kan skje i en situasjon hvor man fleiper. Hvorfor enkelte fleiper kan kanskje være fordi man av en eller annen ubrukelig grunn ønsker en reaksjon tilbake? Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, men noen ganger er det morsomt å erte folk for ting, og man skjønner ikke helt at det skal føles sårende eller irriterende. Sannheten er likevel at i veldig mange tilfeller, er det nettopp det. Det er et ordtak som heter «le med andre, ikke av andre». Mildt sagt er det mye sant i det. Ved å «tulle»på feil måte, kan man fort oppfattes som en respektløs idiot, og kanskje er man det? De fleste som viser mangelfull respekt ovenfor medmennesker har faktisk ikke respekt for seg selv. Og det er nemlig der man må starte. Seg selv.

Det er også faktisk viktig å være åpen og ydmyk mot seg selv. Er man ikke det, så vil man antakelig ha det ganske så vanskelig for å forandre seg selv i positiv retning. Så konklusjon min er at respekt og ydmykhet er grunnleggende i respekten ovenfor både seg selv, og andre mennesker. Har man ikke det ovenfor seg selv, elsker man seg heller ikke. Elsker et menneske ikke sitt eget jeg så vil det heller ikke bli elsket av så mange, kanskje ingen. Det er også en viss fare for å tiltrekke like mennesker som ikke akkurat vil hjelpe en ut av ens egen situasjon.

Lengsel

Lengsel er en forvirrende følelse som i enkelte ganger kan være vanskelig å sette ord på. Slik føler jeg det i dag, og har vel stort sett følt det nå og da gjennom det siste året. Jeg forsøkte å sette ord på det med et dikt, men det gikk heller dårlig. Kanskje gikk det dårlig fordi jeg egentlig ikke vet helt hva jeg lengter etter. Her er forresten diket:

Lengsel
En stor trengsel
fanget i mitt store fengsel

Lengsel
etter hva?

Lengsel føles ut som en stor trengsel. Det er akkurat som man er fanget i sitt eget fengsel. Ut kommer man ikke ut før man har forstått hvor nøkkelen befinner seg. Hvordan skal man komme ut av sitt selvlagde fengsel? Å forstå sin egen lengsel kan nok føles som umulig. For meg føles det ut som en uforklarlig og tåkete følelse. En følelse jeg absolutt ikke har kontroll på, og kan derfor heller ikke sette gode ord på.

Jeg har rett og slett ingen fasit på hvordan finne ut av sin egen lengsel. Grunnleggende for de fleste mennesker er det dog at en lengsel etter å fylle et tomrom i sitt liv er på ett eller annet tidspunkt der. Å fylle dette tomrommet kan for mange bety å gjøre noe nyttig, og viktig med livet. Hva som er nyttig og viktig, er til opp til den enkelte å finne ut. Selv om man etter hvert finner ut av hva det er som kan gjøre en nyttig, kan det fortsatt være en skrikende lengsel tilstede. Det er da man blir lettere forvirret, og ikke helt skjønner seg selv.

NB! Kom gjerne med synspunkter rundt emnet!

Tanker om Hvordan Overvinne Usikkerhet og Uvisshet

Uvisshet, og usikkerhet, er ofte følelser og sinntilstander som er lenket sammen. Noen ganger er lenken tykk, mens andre ganger er den kun en tynn tråd. Kanskje er tykkelsen på lenken bestemt av hva man føler. Føler man en god, varm trygghet, en trygghet om at man virkelig kommer til å nå sine mål, og at ting vil bli bra, vil lenken bestående av usikkerhet og uvissthet være lik en sytrå. Sytråder er som kjent ikke vanskelige å klippe over. Er ikke tryggheten tilstede, vil lenken føles svært kald og enda tykkere ut i sammensvergelse med bekymring. Bekymring kan i enkelte tilfeller være et så sterkt tilleggslim som kan gjøre at lenken kan føles håpløs ugjennomtrengelig.

Bekymring er helt unødvendig tilleggslim som gjør livet seigere. Det er bare slit. Det er rett og slett kun bortkasting av tid, tanker og krefter. Å bekymre seg vil kun føre til at det tar lenger tid til å nå de mål, eller den tilstand man har satt seg. Det å være bekymret er nemlig slitsomt og stressende.

Skal tauet av uvisshet og usikkerhet være lett å klippe, bør det ikke være for mye seigt lim der. For at limet ikke skal komme til, er det viktig å til en hver tid fokusere på det positive. Selv om det er ofte kan være vanskelig å være positivt innstilt, for det onde kjennes i altfor mange tilfeller sterkt ut.

Selv om det onde er sterkt, er det ikke uovervinnelig og ugjennomtrengelig. Det er det faktisk alltid noe godt som skjer, hvert eneste sekund, hvert minutt, hver time, og hver eneste dag. Det som kanskje ikke alltid føles ut som lett, kan om med nok styrke overvinne til noe godt og positivt. Overvinnelsen an skje ved at man selv velger å utfordre de vonde følelsene. Se på de som konkurenter som skal vinnes over, ikke som dommere som har felt sin dom. Dommen er det nemlig du som feller. Helt selv.

Kommenter gjerne

Morn til dere alle som leser. Dere er alle personer som jeg stoler på, så derfor har jeg invitert dere til denne bloggen. Jeg ønsker å skape debatt med noen av innleggene, og kanskje få noen nyttige og viktige vinklinger fra andre, så ikke nøl med å kommentere skulle dere ha noe på hjertet eller tro dere kan hjelpe meg på noen som helst måte.

Utålmodighet

Å være utålmodig er som regel en dårlig egenskap. Eller jeg kanskje bør jeg si at det alltid en dårlig egenskap? Jeg kan faktisk ikke tenke meg noen tilfeller hvor det kan lønne seg å være utålmodig. Det måtte eventuelt være i en meget merkelig situasjon, kanskje i en situasjon der hvor det å handle raskt er lurt, og at om personen hadde vært tålmodig, hadde gått glipp av noe ved å være utålmodig? Ikke vet jeg.

Tålmodighet er noe enkelte blir født med. De uheldige som ikke blir det, kan og bør også lære det. Lærer man det ikke, kan det i værste fall føre til enkelte tror de er dumme. I enkelte tilfeller trengs det tålmodighet for å finne ut hvordan forskjellige "smådinger" fungerer. Gir man stadig opp for fort under slike situasjoner, er det visse sjanser for at man til slutt tror man er dum, og dermed føler seg dum, og selvsikkerheten stuper. I de aller fleste tilfeller er det ikke snakk om lav IQ, men heller utålmodighet. Hvordan lære tålmodighet har jeg dessverre ikke noen oppskrift på enda, men jeg tror det handler om å fortelle, og overbevise seg om hvor bra ting kan bli om man klarer å være tålmodig.

Noen er tålmodige, andre er motsatt. Det er fakta. Enkelte kan sitte rolig og behersket å vente på at fisken skal bite, mens andre slenger snøret uti en gang, og om det ikke er bitt på første kast, ja så lar man hele bannskapen være og slenger ut et par gloser om hvor dumt og nytteløst fisking er i vår tid. Er man derimot tålmodig, er det gode sjanser for å kunne oppleve en avslappende og fortreffelig stund.

Fisking handler om tålmodighet, og samtidig årvåkenhet; man må være klar når sjansen bryr seg. Samtidig skal man ikke være utålmodig når det først skjer noe. Eier man ikke tålmodighet, er det sjanser for at fangsten kan smette unna, i og med at kroken lettere fester seg om fisken gjør mer enn å dra i agnet, noe den ofte gjør. I veldig få tilfeller vil man treffe på en utålmodig og sulten fisk som biter med en gang, men det hender det og. Uansett så må man også da være tålmodig, for fisken er ikke alltid like enkel å håndtere om kroken sitter langt inne i magen. En utålmodig fisk vil nemlig ha store sjanser for å svelge hele sulamitten, og eier man da ikke tålmodighet for å få kroken ut, vil det hele bli en ubehagelig og stressende prøvelse.

Barndommens Minner og Nostalgia

Jeg har ikke peiling på hvordan man egentlig skriver titler på norsk, er det kun med en stor bokstav først, eller er det slik som det i engelsk? Uansett så gikk jeg for den "engelske måten" nå.
Akkurat nå er jeg full av den gode nostalgiske følelsen som skaper en liten tåre i øyekroken, en smilende tåre. «Ja, hvorfor det», spør vel du? Vel, svaret er enkelt; gamle, følelser som har lagt seg som et lag langt inne, vekkes opp hver gang jeg blir minnet på hva som fikk fram følelsene, og i dag har en slik ting skjedd. Det er utrolig deilig følelser. Jeg føler meg som en liten unge som gleder seg til hver minste ting, og har lyst til å hoppe mange ganger høyt i været, for i dag er den første reklamen til en serie som heter "Dragonball: Kai". Selv om det er "bare" en tegnefilm, har denne serien så uendelig mange gode minner knyttet til seg.

Det hele startet en gang da jeg var et lite barn. Hvor gammel jeg var aner jeg ikke, men morfar i Frankrike passet på meg, og min lille, kjempesnille bror. Han gjorde ting enkelt. Det har han alltid gjort. Derfor, når det var tegnefilmer vist på TV, så satt han oss foran den firkanta boksen. For å få oss til å bli stille kanskje? Ikke vet jeg, men jeg er så utrolig takknemlig for at han gjorde akkurat det den gangen, for ellers hadde jeg ikke hatt de fantastiske følelsene av nostalgia jeg føler nå :)

Jeg tror den største nostalgiaen som allikevel ligger knyttet til denne serien er når vi så den igjen senere. For etter omtrent 5 år, flyttet vår familie fra Frankrike til Norge. Her var det ingenting av denne "Dragonball" serien, så minnene om den ble gravd litt ned baki barken. En gang fikk jeg plutselig tak i et blad med bilder fra serien, og med ettble minner langt baki barken ble vekket opp. Jeg aner ikke hvor bladet kom fra, men er veldig glad for at jeg leste i det.

Bladet, og minnene det gravde frem skulle vise seg å bli det beste for meg hver eneste sommer i mange år fremover. Serien jeg hadde sett som liten nå og da, ble nemlig vist på Fransk TV, 2 episoder hver dag, hver sommerferie. Mamma, lillebroren min og jeg drog nemlig til Frankrike hver sommer, og slik fikk jeg sett serien, og i sin tur skapte det en nostalgisk følelse full av gode følelser knyttet til Dragonball.

Dragonball betydde sommer, ferie, verdens beste besteforeldre, og en fantastisk spennende serie. Det var verdens beste ting for et par unger fulle av beundring og spenning. Serien var, og fortsatt er helt original i forhold til all vestlig animasjon som finnes i dag. Dragonball har i hele mitt liv vært en spesiell opplevelse. Til og med i dag er den en grensesprengende og totalt nostalgisk serie som alltid vil ha en plass i mitt hjerte.

Tilgivelse

Det å kunne tilgi er en viktig egenskap. Ikke bare andre sine gjerninger, men sine egne også. Det er faktisk helt essensielt for å komme seg videre i livet etter en tung periode. Helt siden menneskenes dokumenterte opprinnelse, har tilgivelse vært viktig. Tilgivelse er blant annet en meget essensiell del av en av verdensreligionen kristendommen, og det ville ikke forundre meg om den er vesentlig i andre religioner heller.

Uheldigvis, er det enkelte mennesker som ikke kan tilgi. De dveler og klemmer på onde tanker gjennom mange år, kanskje hele livet. De slipper aldri det harde, kaldsvettende taket de har på de negative, og utilgivelige tankene de har. Slike mennesker kan ikke ha det godt, for de spiser seg selv opp innenfra blindtarmen og ut i hjernecellene. Forråtnelsen sprer seg sakte men sikkert. Helt sikkert. Til slutt blir disse menneskene kanskje alene, eller ender opp på en eller annen institusjon. De får det uansett ikke mye godt. Så lær deg å tilgi, deg selv, og andre, for i enden kommer de som ikke tilgir til å bli spist opp, av seg selv. Det er ingen god opplevelse.

Min Metakontakt

Jeg våknet opp
en tidlig morgen,
og jeg tenkte; --
jeg har min metakontakt!
Ikke i metaforisk betydning,
men helt bokstavelig.

Det er nesten metamorforisk.
Det er nesten utenjordisk.
Det er er skremmende,
men samtidig facinerende.
Det er metakontakt.

Bostaven B, og Solens Under

Bokstaven «B» er visst dagens bokstav for meg. Det er noe snodig med den, kanskje til og med litt deterministisk, for da jeg skrev huskelista til meg selv nå nettopp, endte jeg opp med å skrive «B-vitamin», «Barbermasking», «Bok» og «Brød». «Wow», tenkte jeg, dette må være noe mer enn tilfeldigheter, eller må det nødvendigvis være det? Det er ihvertfall en god påminnelse om de tingene jeg bør gjøre i løpet av dagen.

Bokstaven «B» ble bra. I dag ble den beste dagen i resten av mitt liv, full av sol, og bra ting som skjedde. Spesielt et for meg, uforventet møte med en meget hyggelig person.

Solen er en underlig og utrolig stjerne, så full av energi at det er helt utenfor fattegrense. Ikke fatter jeg hvordan de gastronomiske mengdene energi kan fortsette i tilsynelatende uendlig lang tid med å fusjonere grunnstoffer og dermed lage energi. Jeg er rett og slett i stor undring over denne fantastiske stjernen. Den bringer liv, gir energi, og vil en gang også ta liv. Mange liv. Men for oss, i dag, er den en av de mest grunnleggende, livsviktige byggesteinene i alle levende vesener sitt livsgrunnlag.

Sola fører i de fleste tilfeller også positivitet med seg. Er det ikke lettere å være positiv når man ser en gnistrende sol på en blå himmel, enn en dag himmelen er full av regntunge gass-substanser som er klare til å øse deres sorgfulle tårer over oss? Det er det for meg, men uansett hvilken sinnstemning naturen befinner seg i, så er det viktig å fokusere på de positive tingene gjennom en dag. Husk på det.

Postmodernistiske Mennesker og Samfunn (26 Januar)

Rune er et typisk post-modernistisk menneske om man går ut i fra en banan han uttalte seg overfladisk om. Han ville aldri i verden ha spist bananen fordi den var så svart utapå, han klarte det bare ikke. Det overfladiske utsende til bananen fikk ham til å miste all lyst på den søte frukten.

Rune sitt forhold til svarte bananer er alt annet enn søtt, det er heller surt. Slik vil jeg si postmodernismen er, den tiden vi lever i nå. Vi lever i et samfunn hvor mennesker får det stadig mer og mer hektisk. Vi glir fra hverandre, skillsmissestatistikkene eksploderer til himmels, folk er ensomme, og de viktige verdiene i samfunnet som en gang var, blant annet kjernefamilien og religion, blir mindre viktig.

Jeg føler meg fremmedgjort i dette samfunnet hvor nære følelser, tid og omsorg til de man bryr seg om blir mindre viktig. Selv har jeg vokst opp i postmodernismen og lever i den, og det er først nå i det siste jeg har begynt å skjønne at angsten, usikkerheten, og de vonde følelsene jeg har følt, har alle vært et produkt av den kalde tiden vi lever i.

Selv om jeg lever i postmodernismen, har jeg likevel bestemt meg for at for å få det bedre, så må jeg bryte ut av det som er i ferd med å bli vanlig, nesten tradisjonelt i det norske samfunnet. Jeg er nødt til å ta meg tid til meg selv. Ikke fokusere for mye på overfladiske verdier studiepoeng i samfunnet.

Det er synd at samfunnet er slik det er i dag, at man må ha en utdannelse for å ha et yrke, og en jobb, for jeg kunne egentlig tenke meg å jobbe med mange forskjellige yrker uten å ta over ti år eller mer med utdannelse. Men slik har det blitt, og samfunnets regler man bor i må følges. Jeg, og du som leser dette kan likevel være med på å gjøre ditt for at samfunnet ikke skal bli for kjølig og overfladisk. Et hvert menneske kan starte med å bry seg om den neste, og gå i mot strømmen, gå i mot det «Ola» eller «Kari» gjør. Gjør ting som du føler er viktig for dine egne følelser, gi blaffen i å rekke alt mulig. Ta deg rett og slett tid til å slappe av, for kropp og sjel trenger det.

Hvordan Overvinne Negativitet til Positivtet (25 Januar)

I dag er en god dag i mitt liv, en av mange gjenværende gode dager. For det har jeg bestemt. Slik var det i dag, og slik kommer det til å bli fremover. Godhet, nærhet, og positive kommentarer er viktige følelser. Ikke steng følelser inne, de bør man ta vare på og bruke. La de du er glad i høre det, la de forstå du er glad i dem, ved for eksempel si til din far slik som jeg gjorde hvor glad jeg alltid har vært i ham, og at han slettes ikke skuffet meg som far.

Ikke la ondartede, svulstige følelser som angst, bekymring og depresjon ta over. Disse er kun unyttig følelser som skaper kun problemer. Problemer som egentlig ikke er der; for man blir hva man føler, eller skal jeg heller si; «man blir hva man tenker»? Uheldigvis lot jeg meg delvis ta over av en smule angst og bekymring under matteprøva i dag, men det hele gikk mye lettere da jeg klarte å overvinne frykten og stresset. Det var en viktig ting, som jeg må bli enda bedre på å gjøre.

Viktige og positive ting har skjedd i dag; jeg føler jeg har litt mer kontroll over musklene, de er litt mer avslappa, og jeg har endelig gått i mot frykten jeg hadde om å forandre miljø og sted. En frykt som har vært der siden tidlig, sped og usikker barndom. Jeg vil utfordre frykten min og dra utenlands for å studere, et land hvor solenergi kan omformes til positiv, god og øm energi i min kropp. Det føles riktig og godt ut nå.