Postmodernistiske Mennesker og Samfunn (26 Januar)

Rune er et typisk post-modernistisk menneske om man går ut i fra en banan han uttalte seg overfladisk om. Han ville aldri i verden ha spist bananen fordi den var så svart utapå, han klarte det bare ikke. Det overfladiske utsende til bananen fikk ham til å miste all lyst på den søte frukten.

Rune sitt forhold til svarte bananer er alt annet enn søtt, det er heller surt. Slik vil jeg si postmodernismen er, den tiden vi lever i nå. Vi lever i et samfunn hvor mennesker får det stadig mer og mer hektisk. Vi glir fra hverandre, skillsmissestatistikkene eksploderer til himmels, folk er ensomme, og de viktige verdiene i samfunnet som en gang var, blant annet kjernefamilien og religion, blir mindre viktig.

Jeg føler meg fremmedgjort i dette samfunnet hvor nære følelser, tid og omsorg til de man bryr seg om blir mindre viktig. Selv har jeg vokst opp i postmodernismen og lever i den, og det er først nå i det siste jeg har begynt å skjønne at angsten, usikkerheten, og de vonde følelsene jeg har følt, har alle vært et produkt av den kalde tiden vi lever i.

Selv om jeg lever i postmodernismen, har jeg likevel bestemt meg for at for å få det bedre, så må jeg bryte ut av det som er i ferd med å bli vanlig, nesten tradisjonelt i det norske samfunnet. Jeg er nødt til å ta meg tid til meg selv. Ikke fokusere for mye på overfladiske verdier studiepoeng i samfunnet.

Det er synd at samfunnet er slik det er i dag, at man må ha en utdannelse for å ha et yrke, og en jobb, for jeg kunne egentlig tenke meg å jobbe med mange forskjellige yrker uten å ta over ti år eller mer med utdannelse. Men slik har det blitt, og samfunnets regler man bor i må følges. Jeg, og du som leser dette kan likevel være med på å gjøre ditt for at samfunnet ikke skal bli for kjølig og overfladisk. Et hvert menneske kan starte med å bry seg om den neste, og gå i mot strømmen, gå i mot det «Ola» eller «Kari» gjør. Gjør ting som du føler er viktig for dine egne følelser, gi blaffen i å rekke alt mulig. Ta deg rett og slett tid til å slappe av, for kropp og sjel trenger det.