Pauser er noe jeg kanskje hittil har undervurdert da jeg har sett på de som tap av tid. Nå, derimot, ser jeg annerledes på saken. Synspunktet har forandra seg spesielt etter å ha starta et liv med en ganske høyere luftfuktighet og varme enn jeg hadde hjemme i iskalde Norge.
Det er kanskje ikke en ideell pause å sitte og skrive en tekst inne i hybelrommet mitt, siden det er det samme rommet som jeg nettopp leste stoff i, men la gå. Noen ganger er lysten større enn fornuften, og akkurat nå fikk jeg lyst til å skrive ett eller annet skribleri om pauser.
Pauser er som jeg sa noe jeg overså viktigheta av før i tida. Da var det greit nok å bare få frisk luft gjennom oppholdstedet under den tiden man studerte så var det greit nok. Nå har aksjeverdien steget noe på børsen når det gjelder det der med pauser. For alle som kan noe om aksjer veit at å følge med og konsentrere seg er vesentlig. Det samme faktum gjelder også ved studering, og når man merker at tankene konstant flagrer ut av det man leser eller skriver om, ja da er det på tide med en pause.
Det er også noen ganger på tide med å avslutte en pause, det vet man når man starter å kjede seg, eller føle seg rastløs. I disse (for mange særs få tilfellene) bør man vurdere å gå tilbake til det man holdt på med. Helst ikke bare vurdere, men faktisk sette tanken ut i live, i live der og da.
Monday, August 31, 2009
Tuesday, August 25, 2009
Heldigvis
I dag er kroppen utmatta, særlig den delen som sitter øverst (stort sett kalt hjernen). Det var den også i går, men i dag er den virkelig sliten. Det som har skyld er det er en forkjølelse som har sneket seg inn gjennom jeg veit ikke hvor i kroppen. Denne sykdommen gjør at hals klær, nese blir tett, og trykket i hodet stiger. Alt dette kombinert er et sabla slit. Men det kommer til å gå, siden man ikke har høyere mål enn å stå.
Jeg føler det helt greit når jeg har et såpass lavt mål. Det gjør at man kan senke skuldrene litt mer, ikke være redd for at jeg ikke får lest godt nok i forhold til målet mitt på grunn av svekket konsentrasjon som følge av sykdom. Det er en helt grei følelse må jeg innrømme, og til og med litt god.
Mest har jeg lyst til å bare sove, men det vet jeg at jeg ikke kan. Det blir altfor mye stoff å komme seg gjennom på egne, uerfarne og spinkle bein når det gjelder stoff på nivå av universitetsutdannelse. Det føles vel til og med ut som jeg har benskjørhet i forhold til studier i dette tempoet. Har leker man ikke nei. Dessverre.
Heldigvis trenger jeg ikke være fylt av angst, og ord som «dessverre», «å nei» , kun fordi jeg ikke får med meg stoffet bra nok. Nei, jeg bare gjør etter mitt beste evne selv om jeg er syk eller oppegående, så får det være bra nok. Heldigvis.
Jeg føler det helt greit når jeg har et såpass lavt mål. Det gjør at man kan senke skuldrene litt mer, ikke være redd for at jeg ikke får lest godt nok i forhold til målet mitt på grunn av svekket konsentrasjon som følge av sykdom. Det er en helt grei følelse må jeg innrømme, og til og med litt god.
Mest har jeg lyst til å bare sove, men det vet jeg at jeg ikke kan. Det blir altfor mye stoff å komme seg gjennom på egne, uerfarne og spinkle bein når det gjelder stoff på nivå av universitetsutdannelse. Det føles vel til og med ut som jeg har benskjørhet i forhold til studier i dette tempoet. Har leker man ikke nei. Dessverre.
Heldigvis trenger jeg ikke være fylt av angst, og ord som «dessverre», «å nei» , kun fordi jeg ikke får med meg stoffet bra nok. Nei, jeg bare gjør etter mitt beste evne selv om jeg er syk eller oppegående, så får det være bra nok. Heldigvis.
Friday, August 21, 2009
Blanda latmannsdrops
Blanda latmannsdrops
I dag er jeg så trøtt og sliten for jeg sov dårlig på grunn av diverse lyder gjennom natta at jeg ikke orker skrive en sammenhengende tekst, derfor denne annerledes stikkordslista.
Dag 3 (Torsdag)
Handletur: Frukt, brød, ikke riskaker. Kokosnøttre.
Sari Sagara: bekjente, nye, bading lokal strand. Deilig vann. Små bølger.
Kl 14: Kuta strand. Misslykka surfeplan, feil bølger. Bading. Deilig vann. Pene bilder. Morsom strandfotball. Litt mye løping. Gluteus Maximum og Minimus ikke glade.
Vei tilbake: Carrefour; batteri, grovt brød, ikke riskaker, fotball, T-skjorte (fin). Hyggelig handletur /m 2 jenter.
Kveld: Gateway Cafè; mat, prat, hyggelig. Kjent /m 2 nye.
Kveld: Sari Sagara; mye hyggelig prat; kjent med 2-3 nye.
Dag 4 (Fredag)
Morgen: Sliten og trøtt. Sov dårlig. Masse dyrelyder; bikkjer, katter.
I dag er jeg så trøtt og sliten for jeg sov dårlig på grunn av diverse lyder gjennom natta at jeg ikke orker skrive en sammenhengende tekst, derfor denne annerledes stikkordslista.
Dag 3 (Torsdag)
Handletur: Frukt, brød, ikke riskaker. Kokosnøttre.
Sari Sagara: bekjente, nye, bading lokal strand. Deilig vann. Små bølger.
Kl 14: Kuta strand. Misslykka surfeplan, feil bølger. Bading. Deilig vann. Pene bilder. Morsom strandfotball. Litt mye løping. Gluteus Maximum og Minimus ikke glade.
Vei tilbake: Carrefour; batteri, grovt brød, ikke riskaker, fotball, T-skjorte (fin). Hyggelig handletur /m 2 jenter.
Kveld: Gateway Cafè; mat, prat, hyggelig. Kjent /m 2 nye.
Kveld: Sari Sagara; mye hyggelig prat; kjent med 2-3 nye.
Dag 4 (Fredag)
Morgen: Sliten og trøtt. Sov dårlig. Masse dyrelyder; bikkjer, katter.
Strandmiddag (onsdag)
Jeg bestemte meg for at når jeg har kommet til Bali, og kjøkkenet i hybelfellesskapet ikke var satt opp enda, så ville jeg ikke spise Europeisk mat, nei, det skulle bli mat tilberedt på Idonesisk vis. Det var noe jeg absolutt ikke kom til å angre på.
Tilfeldigvis fant jeg et sted å spise på. Jeg spurte om de hadde en rett med fisk å anbefale. Jeg ble anbefalt en type fisk som jeg ikke vet hva heter, men det som var spesielt var at jeg faktisk valgte ut fisken selv. Den var rimelig fersk, og lå i isoporbakker. Deretter ble jeg guida ut til stranda bak restauranten, og fikk en blomst i håret (som jeg valgte å ta ut). Lurer på om dette er et varemerke eller en tradisjon for denne restauranten?
Straks kom det ei hyggelig servitørdame bort til meg og overrakte meg peanutter (som ikke var salte) sammen med en ganske så god grønnsaksuppe bestående av tomater, gulrøtter, broccoli og litt annet. Etter å ha betrakte bølgende som kom inn mot restauranten ei stund, kom de med hovedretten.
Fisken, grønnsakene, fisken med smakstilbehør var hver for seg. Det var ganske så mye mat, og kunne sikkert ha mettet to personer; 500 gram helgrillet fisk. Fisken var i utganspunktet flat og skåret i to, så den tok ganske så mye plass. Smaken var overraskende mild, nesten som litt ferskvannsfisk, og var veldig mager. Med tomatsausen og hvitløken som tilbehør ble det meget godt. Spinaten, som var grønnsaken i retten gjorde det ikke mindre godt. Den var stekt helt perfekt slik at den bevarte en viss hardhet, og friskhet. Nydelig.
Risen hadde den også mer smak enn det man får hjemme. Ikke bare var smaken annerledes, men mengden. Jeg er vanligvis en person som spiser ganske mye, men nå orka jeg rett og slett ikke mer enn halvparten av risen. Halvparten i dette tilfellet vil si 2 hele tallerkener med ris. Noe som også var forskjellig fra hjemme var at det ikke fulgte salt og pepper med. Jeg trodde jeg kom til å savne dette, men det gjorde jeg ikke, for tilbehøret og alt det andre hadde mye smak.
Til slutt fikk jeg til og med en dessert, selv om jeg ikke hadde bestilt det. Den bestod et par biter ananas, og to typer melon, en oransje og en grønn. I tillegg var den en halv lime. Dette var også smakfullt og godt. Limen var veldig fin for å få vekk den noe utpregede hvitløksmaken jeg hadde fått fordi jeg heiv innpå litt mye hvitløk. Alt dette kosta meg rundt 58000 rupier, det vil si 37.50 kroner. Ganske latterlig pris med våre øyne, men det sier noe om lønnsnivået på Bali, og det merkelike politiske synet på økonomi der.
Tilfeldigvis fant jeg et sted å spise på. Jeg spurte om de hadde en rett med fisk å anbefale. Jeg ble anbefalt en type fisk som jeg ikke vet hva heter, men det som var spesielt var at jeg faktisk valgte ut fisken selv. Den var rimelig fersk, og lå i isoporbakker. Deretter ble jeg guida ut til stranda bak restauranten, og fikk en blomst i håret (som jeg valgte å ta ut). Lurer på om dette er et varemerke eller en tradisjon for denne restauranten?
Straks kom det ei hyggelig servitørdame bort til meg og overrakte meg peanutter (som ikke var salte) sammen med en ganske så god grønnsaksuppe bestående av tomater, gulrøtter, broccoli og litt annet. Etter å ha betrakte bølgende som kom inn mot restauranten ei stund, kom de med hovedretten.
Fisken, grønnsakene, fisken med smakstilbehør var hver for seg. Det var ganske så mye mat, og kunne sikkert ha mettet to personer; 500 gram helgrillet fisk. Fisken var i utganspunktet flat og skåret i to, så den tok ganske så mye plass. Smaken var overraskende mild, nesten som litt ferskvannsfisk, og var veldig mager. Med tomatsausen og hvitløken som tilbehør ble det meget godt. Spinaten, som var grønnsaken i retten gjorde det ikke mindre godt. Den var stekt helt perfekt slik at den bevarte en viss hardhet, og friskhet. Nydelig.
Risen hadde den også mer smak enn det man får hjemme. Ikke bare var smaken annerledes, men mengden. Jeg er vanligvis en person som spiser ganske mye, men nå orka jeg rett og slett ikke mer enn halvparten av risen. Halvparten i dette tilfellet vil si 2 hele tallerkener med ris. Noe som også var forskjellig fra hjemme var at det ikke fulgte salt og pepper med. Jeg trodde jeg kom til å savne dette, men det gjorde jeg ikke, for tilbehøret og alt det andre hadde mye smak.
Til slutt fikk jeg til og med en dessert, selv om jeg ikke hadde bestilt det. Den bestod et par biter ananas, og to typer melon, en oransje og en grønn. I tillegg var den en halv lime. Dette var også smakfullt og godt. Limen var veldig fin for å få vekk den noe utpregede hvitløksmaken jeg hadde fått fordi jeg heiv innpå litt mye hvitløk. Alt dette kosta meg rundt 58000 rupier, det vil si 37.50 kroner. Ganske latterlig pris med våre øyne, men det sier noe om lønnsnivået på Bali, og det merkelike politiske synet på økonomi der.
Blå (onsdag)
I dag har fargen «blå» vært sentral. Blått hav. Blå bølger. Blå fugl. Blå shorts. Heldigvis var det ingen blåmandag, men det kunne det heller ikke vært, siden denne dagen er onsdag. Uheldigvis så får ikke dere som leser dette noe visuelt av alt det fantastiske jeg opplevde, for jeg tenkte selvfølgelig ikke på å ta med meg undervannskameraet mitt. I utgangspunktet var det da heller ikke meninga om at noe annet enn en dukkert skulle forekomme, for dagen før hadde jeg snakka med Mariann, samtalen begikk ut på strandtur onsdags morgen.
Sånn omtrent ved 14-tida, onsdag 19 August traska jeg fra Asta Graha til Sari Sagara. På forskjellige steder innenfor området til «Sari Sagara» banka jeg på flater lagd av sannsynligvis tre, metall, og lim. Populært kaldt dører. Men handlinga mi var vel ikke så forbaska populær den, for bak disse treplatene var det ingen. Hvertfall ingen intellektuelle vesener. (Hva veit jeg vel om det kanskje var noen kakelakker der, men det var igrunn ikke av interesse).
Siden jeg ikke orka å sette meg ned for å snakke med 20 årige intellektuelle skapninger, tenkte jeg at selv om det hadde foreligget en muntlig samtale om bading, ville jeg likevel gjøre det beste ut av dagen. Tidligere på dagen hadde det blitt handla inn bananer, vann, og en eller annen Balisk kake som smakte søtt og nøtter. Grei turmat, slik at det kunne bli en grei tur.
Hele turen starta med at jeg såg etter de allerede nevnte menneskene. Etter ei lita stund hadde jeg hverken sett skygger, gjenferder eller kroppsdeler som kunne tilhøre de jeg var på utkikk etter (levende, vel å merke), bestemte jeg meg får å starte en liten joggetur på grunt vann. Ikke på dypt vann nei, da hadde jeg liggi tynt an, eller skal man si «tungt» an? Om sekken jeg kjøpte tidligere på dagen for 45 000 rupier hadde hatt et ego, ville nok det egoet syntes at det hadde blitt altfor tungt, og dømt seg selv til at den hadde blitt altfor tung. Ikke på grunn av diverse skatter (selv om jeg gikk rundt med 200 000), men på grunn av salt og H2O.
Shortsen, populært kortbuksa (eller var det motsatt?) blei etter hvert noe tung. Ikke fordi jeg gikk på snørra i det grunne vannet, men fordi jeg ikke klarte å dy meg. For da jeg etter en drøy halvtime observerte noen fiskere som fiska med håndgarn, kunne jeg ikke dy meg lengre. Jeg måtte ut og se dette underfundige fisket på nærmere hold.
Hva bunnen i området det ble fiska i bestod av, er jeg egentlig litt usikker på. Foruten sand kan det kanskje ha vært koraller med diverse vegetabilske skapninger fra sjøen. Det gjorde uansett ikke godt for tærne mine å komme borti disse tingene (notat: kjøpe vannsandaler). Facinerende og spennende var det likevel å se disse fiskerne på nært hold. Ikke at de drog så mye fisk, men måten de fiska på var veldig annerledes enn det jeg er vandt til. Fiskeren simpelten kasta ut et garn noen meter, lot det flyte litt, og drog inn.
Da jeg hadde glodd på fiskerne i en liten periode, og var lei av å komme borti ubehageligheter på sandbunnen, bestemte jeg meg for å gå videre bortover. Det jeg kom til å beskue videre på turen var noe av den peneste og mest fredfulle plassen jeg hittil har vært på. Det var utholede masser som likna både på stein og skjell samtidig, og bak en større stein i et hjørne var det en liten plass hvor det var fullt av skjell, med helt klart, grunt vann. Genialt for å dyppe føttene i. Enda bedre for å slappe av.
Selv om jeg ikke trodde det gikk an å toppe de opplevelse hittil, så ble de likevel slått ut på tilbakeveien. Utpå en stein, litt uti noe som kan likne fjære satt det nemlig en blå fugl, med rødt nebb. Krystallblå som havet var fjærene dens, og nebbet var av like skarp farge. Sansene denne opplevelsen trigga var ufattelig deilige. Energien, gleden og noe jeg ikke har følt før strømte gjennom hele kroppen min, og fikk meg til å føle at dette var noe av det vakreste jeg hadde opplevd. Jeg var nå helt sikker på at jeg hadde gjort et godt valg da jeg bestemte meg for å dra til et helt ukjent land i en ukjent verdensdel.
De nye opplevelsene i den «nye» verdensdelen stoppa ikke her. På veien ut hadde jeg sett et par fiskere som fiska på stranda. Da hadde jeg vært mest opptatt av uviktige egoistiske tanker som å prøve å få gåturen til å bli trening, men etter opplevelsen jeg fikk med fuglen var jeg full av gode følelser som jeg lot styre. Så da jeg på veien tilbake mot Asta Graha så de samme fiskerne, gikk jeg ut til de for å spørre hva de fiska med. Fisking har alltid vært en aktivitet jeg liker å drive på med, og nysgjerrigheten ledet meg nå ut på spørrerunde.
Ut av «spørrerunden» kom det mer enn jeg noen gang hadde kunne håpe på; avkroking av fisk, bekjentskap, fisketips, skogtips, og tilbud om båttur og grilling. Ikke verst. Heller best. Aqor, en 28 år gammel mann som fiska sammen med faren sin, var mannen jeg fikk oppleve dette sammen med. Han virka veldig livsglad, omtenksom, snill, sosial og oppegående. Definitivt en person jeg følte jeg kunne stole på, og håper jeg kommer til å dra på turer sammen med i framtida.
Sånn omtrent ved 14-tida, onsdag 19 August traska jeg fra Asta Graha til Sari Sagara. På forskjellige steder innenfor området til «Sari Sagara» banka jeg på flater lagd av sannsynligvis tre, metall, og lim. Populært kaldt dører. Men handlinga mi var vel ikke så forbaska populær den, for bak disse treplatene var det ingen. Hvertfall ingen intellektuelle vesener. (Hva veit jeg vel om det kanskje var noen kakelakker der, men det var igrunn ikke av interesse).
Siden jeg ikke orka å sette meg ned for å snakke med 20 årige intellektuelle skapninger, tenkte jeg at selv om det hadde foreligget en muntlig samtale om bading, ville jeg likevel gjøre det beste ut av dagen. Tidligere på dagen hadde det blitt handla inn bananer, vann, og en eller annen Balisk kake som smakte søtt og nøtter. Grei turmat, slik at det kunne bli en grei tur.
Hele turen starta med at jeg såg etter de allerede nevnte menneskene. Etter ei lita stund hadde jeg hverken sett skygger, gjenferder eller kroppsdeler som kunne tilhøre de jeg var på utkikk etter (levende, vel å merke), bestemte jeg meg får å starte en liten joggetur på grunt vann. Ikke på dypt vann nei, da hadde jeg liggi tynt an, eller skal man si «tungt» an? Om sekken jeg kjøpte tidligere på dagen for 45 000 rupier hadde hatt et ego, ville nok det egoet syntes at det hadde blitt altfor tungt, og dømt seg selv til at den hadde blitt altfor tung. Ikke på grunn av diverse skatter (selv om jeg gikk rundt med 200 000), men på grunn av salt og H2O.
Shortsen, populært kortbuksa (eller var det motsatt?) blei etter hvert noe tung. Ikke fordi jeg gikk på snørra i det grunne vannet, men fordi jeg ikke klarte å dy meg. For da jeg etter en drøy halvtime observerte noen fiskere som fiska med håndgarn, kunne jeg ikke dy meg lengre. Jeg måtte ut og se dette underfundige fisket på nærmere hold.
Hva bunnen i området det ble fiska i bestod av, er jeg egentlig litt usikker på. Foruten sand kan det kanskje ha vært koraller med diverse vegetabilske skapninger fra sjøen. Det gjorde uansett ikke godt for tærne mine å komme borti disse tingene (notat: kjøpe vannsandaler). Facinerende og spennende var det likevel å se disse fiskerne på nært hold. Ikke at de drog så mye fisk, men måten de fiska på var veldig annerledes enn det jeg er vandt til. Fiskeren simpelten kasta ut et garn noen meter, lot det flyte litt, og drog inn.
Da jeg hadde glodd på fiskerne i en liten periode, og var lei av å komme borti ubehageligheter på sandbunnen, bestemte jeg meg for å gå videre bortover. Det jeg kom til å beskue videre på turen var noe av den peneste og mest fredfulle plassen jeg hittil har vært på. Det var utholede masser som likna både på stein og skjell samtidig, og bak en større stein i et hjørne var det en liten plass hvor det var fullt av skjell, med helt klart, grunt vann. Genialt for å dyppe føttene i. Enda bedre for å slappe av.
Selv om jeg ikke trodde det gikk an å toppe de opplevelse hittil, så ble de likevel slått ut på tilbakeveien. Utpå en stein, litt uti noe som kan likne fjære satt det nemlig en blå fugl, med rødt nebb. Krystallblå som havet var fjærene dens, og nebbet var av like skarp farge. Sansene denne opplevelsen trigga var ufattelig deilige. Energien, gleden og noe jeg ikke har følt før strømte gjennom hele kroppen min, og fikk meg til å føle at dette var noe av det vakreste jeg hadde opplevd. Jeg var nå helt sikker på at jeg hadde gjort et godt valg da jeg bestemte meg for å dra til et helt ukjent land i en ukjent verdensdel.
De nye opplevelsene i den «nye» verdensdelen stoppa ikke her. På veien ut hadde jeg sett et par fiskere som fiska på stranda. Da hadde jeg vært mest opptatt av uviktige egoistiske tanker som å prøve å få gåturen til å bli trening, men etter opplevelsen jeg fikk med fuglen var jeg full av gode følelser som jeg lot styre. Så da jeg på veien tilbake mot Asta Graha så de samme fiskerne, gikk jeg ut til de for å spørre hva de fiska med. Fisking har alltid vært en aktivitet jeg liker å drive på med, og nysgjerrigheten ledet meg nå ut på spørrerunde.
Ut av «spørrerunden» kom det mer enn jeg noen gang hadde kunne håpe på; avkroking av fisk, bekjentskap, fisketips, skogtips, og tilbud om båttur og grilling. Ikke verst. Heller best. Aqor, en 28 år gammel mann som fiska sammen med faren sin, var mannen jeg fikk oppleve dette sammen med. Han virka veldig livsglad, omtenksom, snill, sosial og oppegående. Definitivt en person jeg følte jeg kunne stole på, og håper jeg kommer til å dra på turer sammen med i framtida.
Tuesday, August 18, 2009
Mitt første møte med sand og vann på Bali.
Om jeg skulle ha beskrevet det med ett ord, ville det blitt «uvirkelig». Men jeg skal bruke noen flere ord på dette tenkte jeg. Blir nok bare ord denne gangen, for jeg gadd ikke ta med kameraet mitt. Det er uansett et minne som har fotografert seg i hjernemargen min. Nydelig.
Det starta med at jeg og en annen fikk utdelt romnøkkel på et hotell hvor vi egentlig ikke skal være, for «Asta Graha» var ikke klar. Greit nok det, for dette er hotellet hvor flesteparten av studentene bor på. Da jeg kom opp på rommet kom drømmen min om å hoppe i det Indiske bad tilbake. Jeg nølte ikke; fram med sandalene, en badeshorts og ei t-skjorte.
Det var igrunn bare badeshortsen jeg fikk bruk for. Lufta var helt perfek for bading (kanskje 28-29, lett vind), og i vannet var det ikke sort kaldere. Nydelig sandbunn. Sterkt indisk saltvann, både i smak og styrke. (Nå må det sies at jeg er vandt til den noe litt mindre saltede Oslofjorden med bølger som ikke slår inn på samme måten.) Mer om opplevelsen var det vel ikke å si enn at jeg følte meg som om jeg var kommet til paradis.
Det starta med at jeg og en annen fikk utdelt romnøkkel på et hotell hvor vi egentlig ikke skal være, for «Asta Graha» var ikke klar. Greit nok det, for dette er hotellet hvor flesteparten av studentene bor på. Da jeg kom opp på rommet kom drømmen min om å hoppe i det Indiske bad tilbake. Jeg nølte ikke; fram med sandalene, en badeshorts og ei t-skjorte.
Det var igrunn bare badeshortsen jeg fikk bruk for. Lufta var helt perfek for bading (kanskje 28-29, lett vind), og i vannet var det ikke sort kaldere. Nydelig sandbunn. Sterkt indisk saltvann, både i smak og styrke. (Nå må det sies at jeg er vandt til den noe litt mindre saltede Oslofjorden med bølger som ikke slår inn på samme måten.) Mer om opplevelsen var det vel ikke å si enn at jeg følte meg som om jeg var kommet til paradis.
Monday, August 17, 2009
@ the Airport in Bangkok.
So finally I got the internet at this airport to connect, and hopefully I will be able to post this post as well. In a good hour or so our airplane for Bali will leave, and in the meantime I'm waiting for internet pages to show up, sitting next to future students, while watching anime at the same time. Exciting? Well, not that exciting at the moment, but after the next four hour flight to Bali, I bet it will be quite lovely. There's nothing else to report, other than there's a 7 hour difference from Norway, and it feels quite weird to watch the morning daylight shine through the windows at the aiport.
Subscribe to:
Posts (Atom)