Blå (onsdag)

I dag har fargen «blå» vært sentral. Blått hav. Blå bølger. Blå fugl. Blå shorts. Heldigvis var det ingen blåmandag, men det kunne det heller ikke vært, siden denne dagen er onsdag. Uheldigvis så får ikke dere som leser dette noe visuelt av alt det fantastiske jeg opplevde, for jeg tenkte selvfølgelig ikke på å ta med meg undervannskameraet mitt. I utgangspunktet var det da heller ikke meninga om at noe annet enn en dukkert skulle forekomme, for dagen før hadde jeg snakka med Mariann, samtalen begikk ut på strandtur onsdags morgen.

Sånn omtrent ved 14-tida, onsdag 19 August traska jeg fra Asta Graha til Sari Sagara. På forskjellige steder innenfor området til «Sari Sagara» banka jeg på flater lagd av sannsynligvis tre, metall, og lim. Populært kaldt dører. Men handlinga mi var vel ikke så forbaska populær den, for bak disse treplatene var det ingen. Hvertfall ingen intellektuelle vesener. (Hva veit jeg vel om det kanskje var noen kakelakker der, men det var igrunn ikke av interesse).

Siden jeg ikke orka å sette meg ned for å snakke med 20 årige intellektuelle skapninger, tenkte jeg at selv om det hadde foreligget en muntlig samtale om bading, ville jeg likevel gjøre det beste ut av dagen. Tidligere på dagen hadde det blitt handla inn bananer, vann, og en eller annen Balisk kake som smakte søtt og nøtter. Grei turmat, slik at det kunne bli en grei tur.

Hele turen starta med at jeg såg etter de allerede nevnte menneskene. Etter ei lita stund hadde jeg hverken sett skygger, gjenferder eller kroppsdeler som kunne tilhøre de jeg var på utkikk etter (levende, vel å merke), bestemte jeg meg får å starte en liten joggetur på grunt vann. Ikke på dypt vann nei, da hadde jeg liggi tynt an, eller skal man si «tungt» an? Om sekken jeg kjøpte tidligere på dagen for 45 000 rupier hadde hatt et ego, ville nok det egoet syntes at det hadde blitt altfor tungt, og dømt seg selv til at den hadde blitt altfor tung. Ikke på grunn av diverse skatter (selv om jeg gikk rundt med 200 000), men på grunn av salt og H2O.

Shortsen, populært kortbuksa (eller var det motsatt?) blei etter hvert noe tung. Ikke fordi jeg gikk på snørra i det grunne vannet, men fordi jeg ikke klarte å dy meg. For da jeg etter en drøy halvtime observerte noen fiskere som fiska med håndgarn, kunne jeg ikke dy meg lengre. Jeg måtte ut og se dette underfundige fisket på nærmere hold.

Hva bunnen i området det ble fiska i bestod av, er jeg egentlig litt usikker på. Foruten sand kan det kanskje ha vært koraller med diverse vegetabilske skapninger fra sjøen. Det gjorde uansett ikke godt for tærne mine å komme borti disse tingene (notat: kjøpe vannsandaler). Facinerende og spennende var det likevel å se disse fiskerne på nært hold. Ikke at de drog så mye fisk, men måten de fiska på var veldig annerledes enn det jeg er vandt til. Fiskeren simpelten kasta ut et garn noen meter, lot det flyte litt, og drog inn.

Da jeg hadde glodd på fiskerne i en liten periode, og var lei av å komme borti ubehageligheter på sandbunnen, bestemte jeg meg for å gå videre bortover. Det jeg kom til å beskue videre på turen var noe av den peneste og mest fredfulle plassen jeg hittil har vært på. Det var utholede masser som likna både på stein og skjell samtidig, og bak en større stein i et hjørne var det en liten plass hvor det var fullt av skjell, med helt klart, grunt vann. Genialt for å dyppe føttene i. Enda bedre for å slappe av.

Selv om jeg ikke trodde det gikk an å toppe de opplevelse hittil, så ble de likevel slått ut på tilbakeveien. Utpå en stein, litt uti noe som kan likne fjære satt det nemlig en blå fugl, med rødt nebb. Krystallblå som havet var fjærene dens, og nebbet var av like skarp farge. Sansene denne opplevelsen trigga var ufattelig deilige. Energien, gleden og noe jeg ikke har følt før strømte gjennom hele kroppen min, og fikk meg til å føle at dette var noe av det vakreste jeg hadde opplevd. Jeg var nå helt sikker på at jeg hadde gjort et godt valg da jeg bestemte meg for å dra til et helt ukjent land i en ukjent verdensdel.

De nye opplevelsene i den «nye» verdensdelen stoppa ikke her. På veien ut hadde jeg sett et par fiskere som fiska på stranda. Da hadde jeg vært mest opptatt av uviktige egoistiske tanker som å prøve å få gåturen til å bli trening, men etter opplevelsen jeg fikk med fuglen var jeg full av gode følelser som jeg lot styre. Så da jeg på veien tilbake mot Asta Graha så de samme fiskerne, gikk jeg ut til de for å spørre hva de fiska med. Fisking har alltid vært en aktivitet jeg liker å drive på med, og nysgjerrigheten ledet meg nå ut på spørrerunde.

Ut av «spørrerunden» kom det mer enn jeg noen gang hadde kunne håpe på; avkroking av fisk, bekjentskap, fisketips, skogtips, og tilbud om båttur og grilling. Ikke verst. Heller best. Aqor, en 28 år gammel mann som fiska sammen med faren sin, var mannen jeg fikk oppleve dette sammen med. Han virka veldig livsglad, omtenksom, snill, sosial og oppegående. Definitivt en person jeg følte jeg kunne stole på, og håper jeg kommer til å dra på turer sammen med i framtida.