Heldigvis

I dag er kroppen utmatta, særlig den delen som sitter øverst (stort sett kalt hjernen). Det var den også i går, men i dag er den virkelig sliten. Det som har skyld er det er en forkjølelse som har sneket seg inn gjennom jeg veit ikke hvor i kroppen. Denne sykdommen gjør at hals klær, nese blir tett, og trykket i hodet stiger. Alt dette kombinert er et sabla slit. Men det kommer til å gå, siden man ikke har høyere mål enn å stå.

Jeg føler det helt greit når jeg har et såpass lavt mål. Det gjør at man kan senke skuldrene litt mer, ikke være redd for at jeg ikke får lest godt nok i forhold til målet mitt på grunn av svekket konsentrasjon som følge av sykdom. Det er en helt grei følelse må jeg innrømme, og til og med litt god.

Mest har jeg lyst til å bare sove, men det vet jeg at jeg ikke kan. Det blir altfor mye stoff å komme seg gjennom på egne, uerfarne og spinkle bein når det gjelder stoff på nivå av universitetsutdannelse. Det føles vel til og med ut som jeg har benskjørhet i forhold til studier i dette tempoet. Har leker man ikke nei. Dessverre.

Heldigvis trenger jeg ikke være fylt av angst, og ord som «dessverre», «å nei» , kun fordi jeg ikke får med meg stoffet bra nok. Nei, jeg bare gjør etter mitt beste evne selv om jeg er syk eller oppegående, så får det være bra nok. Heldigvis.